Hvordan møte sykdom?

Hvordan møte sykdom?

Når man blir syk så har man to muligheter. Det ene er å stå i motstand til livet og det som faktisk skjer. Det skulle ikke skjedd meg. Det er så urettferdig. Hvorfor skjer det meg? Det må alltid skje noe med meg. Har jeg alltid uflaks? Dette perspektivet gjør ofte at en gir seg selv skylden for det som har skjedd og at man klandrer seg selv eller andre. Det samme kan skje i større livskriser. Når vi møter noe som er vondt og livet ikke går slik vi ønsker så kan det være lett å sette seg fast i  motstand mot det som skjer. 

Da sitter man ofte fast i grubling og bekymring omkring sin egen tilstand, en tilstand man absolutt ikke vil ha, noe som gjør at vi lager historier som støtter det vi opplever og øker vår motstand mot det som skjer. Det er bare det at ingen fått kontrakt med livet. Vi blir født og vi skal dø, men vi vet ikke når og hvordan. Det er lite vi har kontroll på i tiden mellom også, men vi har gjerne en illusjon om at vi har kontroll.

Yalom, en amerikansk psykoterapeut skriver i boka Stirre på solen, at selv om døden som hendelse tilintetgjør det, så vil tanken på døden redde deg. Hva betyr så det? Jo, hvis du velger hvordan du skal forholde deg til dette faktum, at du skal dø, så kan du bruke det til å leve et meningsfylt liv, i stedet for å flykte bort fra det ved å ikke forholde deg til det.

I vår kultur er det ikke vanlig å snakke om dette og i generasjoner før meg opplever jeg at døden hos mange er et ikke-tema. Men når døden blir et ikke-tema så ligger det som et uavdekket slør i bakgrunnen for livet ditt og styrer deg mer enn du aner. Ofte medfører det et liv levd ut fra frykt. Et liv ut fra frykt er et liv der du hele tiden må passe på, være bekymret, se farer og ha kontroll. Da lever du i et ganske så aktivert nervesystem hele tiden uten å vite det.

Så det andre valget i møtet med sykdom, er å se det slik det er. Dette skjedde meg, akkurat dette. Det er ikke noe jeg kan velge bort, det skjedde. Så er det viktig å anerkjenne hvordan det føles, la alle følelser og tanker få bli sett, men uten at du trenger å lage en historie omkring det. Bare la det å høre til. Å si høyt til seg selv eller andre hva man føler er viktig fordi undertrykte følelser lagres og bygger seg opp, mens følelser som blir sett og anerkjent, de forløses. Det er viktig å skille mellom tanker og følelser. Følelser er gjerne ett ord, som trist, glad, sint, irritert, mens tanker er mer hele setninger. Når du bringer inn aksept i møte med det som skjer så skjer noe annet enn når du møter med motstand. 

Aksept er ikke noe passivt. Det betyr ikke at du ikke skal gjøre noe, men akseptere det du ikke får gjort noe med. Når du gjør det vil du få handlekraft til å gjøre noe med det du faktisk kan gjøre noe med. Energi går dit fokus er, så om du fokuserer på alt du ikke vil ha og det du ikke får gjort noe med, så går faktisk energien din dit. Den blir drenert og kan du kan oppleve stor energilekkasje om all fokus går på frykt, bekymring og at det ikke skulle være slik. Om du fokuserer på det som fortsatt er bra, det du faktisk kan gjøre noe med, det du er takknemmelig for, så går energien dit. Det gir håp, glede og kraft. 

Kanskje du som meg, vil oppdage at sykdom er kroppens måte å si ifra på at noe er i ubalanse. Kroppen vil ikke samme vei som hodet! Sykdom kan bli ditt vendepunkt der du blir bevisst hva som virkelig har verdi for deg, hva du virkelig vil navigere og prioritere etter, uavhengig av hvor langt livet blir. 

Det betyr ikke at det er din feil at du ble syk. Vi gjør alle så godt vi kan hele tiden. Det er bare det at vi lever i våre vaner og mønster og ofte så er dette langt unna vår egen naturlige rytme, at det oppstår en dissonans til det som er din naturlighet, og da må kroppen si fra! Sykdom kan, til tross for hvor tøft det kan være, bli en måte å lære å kjenne seg selv på et dypere nivå, som gir deg fylde og glede, uavhengig av livslengde. Et liv som leves ut fra glede.

Det samme kan gjelde i andre vanskelige livshendelser, som relasjonsbrudd eller skilsmisser. Det er sårt å se at du ikke lenger har det du har hatt, anerkjenn det. La det få plass og høre til, samtidig som du ikke står fast i at det må fortsette å være slik. Da er det sinnet som skaper historier og lever i fortid og fremtid. 

Når en part har tatt et annet valg, så handler det om å klare å akseptere det som faktisk har skjedd, uten å legge skylden på hverken seg selv eller den andre. Det handler om å våge å ha tillitt til livet selv i det vanskelige. Kanskje er det riktig vei også for deg, det er jo aldri godt å forbli i en relasjon der den ene parten ikke lenger ønsker å være. Livet er forgjengelig, også relasjonene våre!  Våg å se sorgen og savnet, anerkjenne det, la det få plass. Når du rommer det skjer noe annet i deg, du får tilgang til noe annet. Kanskje venter det noe på deg som er bedre enn noe du kunne forestille deg? Du må bare våge å gi slipp og velge tillitt. 

For meg har meditasjon vært avgjørende i møte med det som er vanskelig. Når jeg setter meg ned i stillhet med meg selv og tar kontakt med hjerteområdet, så åpner et større rom seg i meg. Dette rommet kan forholde seg til det som skjer med en langt større ro og klarhet enn det hodet klarer. 

Varm hilsen Marianne