Bloggens hensikt

«Livet oppstår slik livet må»

Når jeg fikk diagnosen forstadie til brystkreft grad 3 var det noe av det heftigste jeg har opplevd i livet. Jeg gjennomgikk operasjoner og stråling. Det var en voldsom påkjenning på alle plan. Likevel ble det også et vendepunkt for meg, der jeg virkelig begynte å dykke ned i dypet av meg selv. Jeg visste umiddelbart hva jeg måtte gjøre når jeg ble syk. Jeg visste at jeg ikke hadde lyttet til kroppen og jeg visste at jeg over lengre tid hadde hørt noe hviske stille til meg. Intuisjonen min hadde jeg bare delvis lyttet til fordi hodet styrte det meste. Alt jeg trodde var forventet av meg, måten vi blir lært om til å leve på, programmeringer fra skole, familie, samfunn og kultur, gjør at vi ofte lever et hodestyrt liv på autopilot uten å være klar over det. 

Jeg tror jeg ble syk fordi det var ubalanse i systemet mitt. Jeg tror ikke på flaks eller uflaks teorien. Jeg mener ikke at det er ens egen skyld at man blir syk. Vi gjør alle hele tiden så godt vi kan. Likevel tror jeg at kroppen er så intelligent at når vi lever for langt unna vår naturlige rytme, så sier kroppen si fra. Henrik Mathisen sier i boka Forstanden vandrer nordpå: Tilstedeværelse i taoistisk livsvisdom: "Livet oppstår slik livet må". Jeg tror jeg ble tvunget til å se det jeg så lenge hadde ignorert. Så skal det sies at kreft er en komplisert sykdom som skyldes mange ubalanser ikke bare i kroppen, men også miljøet rundt, men jeg tror at når du er villig til å begynne å se noen av de ubalansene du kan gjøre noe med. Når du begynner å spille på lag med kroppen igjen, så har den en fantastisk evne til å helbrede, men for å helbrede må nervesystemet vært trygt. Du må være trygt. Du må slutte å presse og stresse og komme i kontakt med din egen kropp. Det å begynne å lytte til sjelens kompass, ditt indre hjerte. Når du finner hjerterommet vil du oppdage at du kan romme så mye mer enn det du trodde var mulig, men det er en reise, fordi vi har ikke lært dette. 

Sinnet vårt har ikke tillitt til hjertets intelligens. Det våger ikke slippe kontrollen. Dermed er det en lang reise å begynne å oppdage og stole på det som kommer fra hjertet. Jeg har mye på hjertet. Det har jeg alltid hatt, noe har jeg fått uttrykt i mitt arbeid som kognitiv terapeut og mindfulness lærer, og noe har jeg fått delt med venner. Likevel er det så mye jeg har holdt tilbake, fordi jeg, som så mange andre, har levd et alt for hodestyrt liv og jeg har dempet mitt eget uttrykk til fordel for å passe inn. For det første har jeg ikke lært noe annet, og for det andre så har det på dypet handlet om tilhørighet og frykt for avvisning og bli forlatt. Mange har disse følelsene uten å vite om de. Ofte er de etablert i tidlig alder og man legger leveregler oppå for å føle seg trygg. For eksempel "hvis jeg ikke sårer noen, så vil de ikke avvise meg" eller "hvis jeg sier meningen min og andre ikke liker det så vil jeg ikke høre til". Hvis dette ligger, ubevisst, under hvordan du lever så er ikke nervesystemet ditt trygt. 

I bloggen min vil jeg dele mine refleksjoner over min egen reise, hverdagslivet og over det å være et menneske. Jeg deler det som jeg så gjerne selv skulle hørt før. Jeg deler mine oppdagelser, erfaringer og innsikter. Jeg tror verden trenger mer av de dypere lagene og at vi våger å åpne oss opp mer og være mer nysgjerrige. Vi må være levende ikke bare leve. Rammene vi har satt i vårt samfunn er så alt for trange og korrekte. Vi må våge å leve mer fra ærlighet og dybde, ikke i en ramme som ofte fører til overfladisk levesett. Vi må våge å kaste maskene og møte opp som den vi egentlig er. Veien, den blir til når du går, når du begynner å gå den veien som er din. Da må du handle i samsvar med hva din sjel ønsker, ditt hjerte. Jeg har gått mange omveier, og endelig er jeg på min egen Vei fordi jeg nå har lært meg å lytte til kroppen og hjertet og ikke bare fra intellektet og programmerte og innlærte mønster som ikke egentlig er meg. 

Varm hilsen Marianne